VI ER ALLE KUNSTNERE

Selv om jeg henviser til tidligere innlegg og også lovnader fra meg under kommentarer, vel vitende om å ta det med ro med skrivingen, forsøker jeg å få ferdig et innlegg. Et innlegg som godt kan kalles et prefabrikat og som har ligget til modning ei god stund nå. Beklager at jeg så snart gikk i fella og lar fingrene vandre på det “permitterte” tastaturet.

Å leve livet, er i høyeste grad en kunst, mener jeg. Spesielt om en vil gjøre noe med det slik at en selv og andre får mest mulig igjen for det. Det er vel ikke livet en først og fremst tar med i betraktningen når en snakker om kunst. Egentlig undres jeg litt på det, også når det gjelder meg selv. Akkurat slik som på den “normale” kunstens område, finnes det nok gode og mindre gode kunstnere, eller livskunstnere, og også her er nok meningene delte. Tenker jeg. Det en vil se på som dårlig utført kunstnerisk, i forbindelse med livet, vil en annen se på som det motsatte.

En har mange kapitler som en skal gå gjennom å lære seg å takle, først er det vel mye som går på en selv og i forhold til andre, for så ofte å gå over til kunstneriske øvelser for å få det til å fungere med en annen person og som skal gå i takt på en harmonisk og passende måte. For begge parter og alle deres parter også.  Så kommer kapitlet med enda flere i denne nye grupperingen,  som også skal flyte inn på en harmonisk måte for alle parter. Det blir flere om beinet og oppmerksomheten og nye utfordringer møtes. Etter hvert skjer det så ofte at disse, som vi kaller barna, får hovedplassen i livet og hjertet. Det er flott og godt, mener jeg. Men ikke alltid uten at en må jobbe for det, sjelden får en vel ferdigutviklede barn og heller ikke barna, ferdigutviklede foreldre. Akkurat dette er tema som opptar meg ganske sterkt, og har vært omtalt også tidligere.

Så etter hvert, når båndene har blitt så sterke at de er nesten umulige for noen å bryte, kommer utfordringen med å kappe de av, og la de “ferdigdresserte” barna få lov til å gå sine egne veier å gjøre sine egne valg. Stifte sin egen familie å ideelt sett for de aller fleste, skaffe oss nye velsignelser vi kan få lov til å dele med nettopp disse. Barna våre. Jeg hadde nok mine innkjøringsproblemer jeg også, til og begynne med. Inntil jeg fikk erfare at de ikke dro for godt ut i verden, men faktisk kanskje trengte oss enda mer etter hvert som tiden gikk. Båndene ble etter hvert enda sterkere, kan en si, og ikke minst enda videre. Her i gården får svigerdøtre og sønner beskjed om at de kommer inn i familien på lik linje og med lik status som våre egne barn. Det er jeg ganske så overbevist om at alle partene har godtatt og taklet på en utmerket måte. Videre ser jeg det som svært viktig at vi som foreldre greier å skilne mellom å bry seg og å være til bry. Grensen mellom disse to tilstander er slett ikke så veldig stor. Som jeg har tatt opp flere ganger. Til tross for min alder har jeg oppdaget at unge, også våre egne barn, går de samme veier som vi gjorde, sine egne. Får de lov til det, greier de seg stort sett minst like godt som vi gjorde. EN kan vel trygt nevne at om ikke kua glemmer at den har vært kalv, da. Det er lett det, også for meg.

Ikke tro at jeg sitter som noe overhode her for hverken barna, barnebarna eller svigerbarna. For akkurat slik som de alle sammen får høre når jeg er uenige i deres valg og meninger, så får jeg også høre når det motsatte skjer. På en anstendig og saklig måte, selvfølgelig. Heller ikke vi er alltid enige, slik som heller ikke jeg var enig bestandig med mine foreldre og de med meg. I dag skjønner jeg selvsagt bedre deres tanker den gangen, for mange ti år siden. Det kan tenkes skjer igjen, også i vår nye familie som har vokst ut fra min fru og meg. Slik er det i samfunnet forøvrig også, som vi vet. Vi bloggere har ulike meninger om så mangt og mye, politikere også. Så totalt uenige, men allikevel så enige. For når alt kommer til alt, er vi vel de fleste enige om at alt skal få den beste løsningen, det er bare det at den oppfattes forskjellig fra menneske til menneske. Mange punkter er nok med på å bestemme der, som vel kan fylle et innlegg eller tre for seg selv.   Oppdragelse, livssituasjonen osv er nok med på å få disse forskjellene. I tillegg til mye annet.

Blant livets kunstnere, oss altså, finnes det nok gode og dårligere “utøvere” og helt sikkert en og annen Pablo Picasso, Munch og Rembrandt også. Skulle jeg ha valgt meg ut en kunstner som jeg som livskunstner ville ha likt, er det nok ikke Odd Nerdrum jeg har tatt, men Rembrandt. Tror jeg. De kontrastene han er så kjent for, passer nok godt inn i mitt enfoldige liv som kunstner. Livskunstner. Vel, Odd Nerdrum, kunne vel også tenkes kunne passe, når jeg tenker meg litt mere om. Det kan nok tenkes at jeg også, som så mange andre provoserer litt med min livskunst. Det gjør jo flere også, slik som Odd Nerdrum og andre som åpner munnen sin. For ikke å si tastaturet.

Det er nok utrolig mye mer jeg kunne hatt med under dette innlegget, om mine kunstneriske armer hadde vært med og enige med meg. Det er de fortsatt ikke, men på bedringens vei, tror jeg bestemt. Selv om mye mer kunne ha fått plass her, så er det nok mer enn nok for tankene våre å ta tak i, for mange av oss. Vi som har levd så lenge og vært så heldige at vi har fått bonuser i livet som ingen riktig kan forstå, før de selv har fått opplevd det selv. Barn og barnebarn, som er viktige for oss og som vi også er viktige for, om vi takler det på den riktige måten. Se det, hvilken måte det er, er opp til en og hver, men det kan være lurt å ha tankene med seg på veien om at nå er det deres tur til å stake opp den veiene som de vil gå. Slik som også vi forsøkte, av beste evne.

Ha fortsatt ei fin helg, alle sammen, til neste “omgang”. Jeg kommer igjen, så snart som råd er. Alle følgere er stadig i mine tanker, bare så det er sagt. Og mange, mange flere…