HENDENE I FANGET?

IKKE DENNE GUTTEN, NEI!

Jammen ikke greit for leserne å vite hva som er grunnen at jeg faller ut i det “tause rommet” i mellom, det tenker jeg! Det jeg også tenker er at det som nå har ført meg inn dit på nytt , det kan også du ha nytte av. Kanskje et lite spark igjen for å få i gang som sikkert noen har på “stell” allerede og som nok også mange bare har gått og hatt i tankene. “Nå skal jeg starte…”, og så blir det med det. Det er ikke ukjente toner for meg, og har vel sine mange grunner. Men denne gangen skal jeg ikke bare si A, men også B.

Vel, ikke så mange har vel så mye kamerautstyr at det trengs en base i form av data for å holde orden og styr på den, men helt sikkert mye annet som en kan få problemer med å rekonstruere og ha oversikten over ved en brann eller lignende. Men hus og hjem med innbo og mer enn nok av løsøre, noe er betraktet som “rot” i dag, men kan ha utrolige verdier som forsikringen skal dekke om du kan redegjøre for dem.  Har dette vært i dine tanker? Men jeg nå har testet og prøvd ut forskjellige løsninger, mange av dem også faktisk gratis, så har det dukket opp mye verneverdig “rot” hos meg. Foruten samlingen av fotoutstyr har det kommet meg i tankene enda mer slikt som jeg hr på samvittigheten. Platesamlingen av vinylplater, Cder, reklamepenner, Pins, Filmarkivet med gammel negativ og svært verdifull informasjon, dias, super 8 film, og masse mer har kommet frem i hukommelsen. Og så innbo og løsøre da. Det som ikke er for “rot” å regne, men bare ligger der på rot…

Arbeidsledig blir jeg garantert ikke, det kan jeg love. Ikke ferdig heller, med det første. Hittil har nok det å få laget databasen vært det store problemet, men ikke nå. Masser ligger klar og ferdig til bruk, og arbeidet kan faktisk startes i løpet av få minutter. Om en ikke har tankene om at en skal oppfylle sine tanker  om “det du gjør, gjør du helt, ikke stykkevis og delt”, alt for fremtredende i sitt daglige liv. Det har muligens også vært med på at det har gått et par tiår siden jeg startet med dette i de grå, og at de til i dag fortsatt ligger trygt på plassen sin der.  Så skal en jo forsøke å ta i bruk de nymotens hjelpemidler også, slik som “androiden” og alt det der, for å vise at en følger da med, gjerne også gjøre det så lettvint og effektivt som mulig. Tenk deg hvor fint det skulle ha vært å hatt samlingen sin på mobilen, når en sitter på auksjon og er andre plasser som den muligens skal økes i antall? Tilstanden, har jeg den osv.  At det også skal kunne kombineres med nettet på forskjellige måter, hadde jo også vært kjekt. Om en fikk det til å fungere.

Enda er jeg nok ikke kommet i mål, men mye nærmere. Nå ser det ut for at jeg har funnet løsningen på androiden og på lagringen, så får resten komme etter hvert. Enda noen utprøvinger står igjen før arbeidet starter for alvor. Det gleder jeg meg faktisk til. Det er gjort noen tester med å bruke telefonene/nettbrett for å ta bilder, legge inn data om noen av kameraene, for så å få de over på programmet til enklere og grundigere bearbeidelse. Høres dette vanskelig ut? Da har jeg uttrykt meg dårlig igjen. De aller fleste med normal samlemani finner noe ferdig og til og med gratis. For de av oss med kun normalt gods og gull også, som det skal holdes oversikt og kontroll på.

Så fikk du vite hvorfor jeg ble så stille igjen, men fikk du kanskje et spark og litt inspirasjon også?  Til nytte og glede og kanskje til stor fortjeneste, om det skulle komme noe katastrofalt….

ER DET ET VIRVAR FOR DEG?

Ikke vet jeg hvor mye leserne vet om kamera og innstilling av det, men det jeg vet, er at det for mange er svært problematisk å forstå. Også for meg for mange år siden. Utrolig mange har fått sin orientering om dette fra undertegnede. Og til stor glede og nytte. Det er jo ikke verre enn at du hopper over denne delen, om du vet det fra før. Blender, lukker, (asa, Din) og Iso, er sentrale begreper innen fotografi og får du taket på dette, står veien åpen for at du skal bestemme hvordan bildene skal bli. Full kontroll altså.

Det er ingen grunn for at jeg skal bruke mye tid på å lage en forklaring her, når noen har gjort en så god jobb fra før. Og mye enklere enn jeg kunne klart det. Asa, Din er andre måter å fortelle oss hvor følsom filmen er, enn den som er vanlig å bruke i dag. Iso (International Organization Standard. Asa er amerikanernes måte å si det på og har samme måte og regne det ut på som Iso. Din (Deutche industrinormen) Følsomheten, altså hvor mye lys som skal til for å få samme eksponeringen. Hvorfor så mange følsomhetsgrader, kunne ikke en ha gjort nytten? Da ville mulighetene ha vært svær begrenset. Høye verdier ga større korn, som hadde stort sett samme effekten som på digitalt i dag, bare at vi kaller det støy. Derfor velger en så lav Iso som mulig, har rettesnoren for meg vært. Men en skal heller ikke  glemme at noen ganger er det ønskelig med korn, og da må en velge det motsatte.

Jeg skal ikke gå nærmere inn på de forskjellige skalaene når det gjelder følsomheten, men det kan være greit å ha vært innom dette.

Vi tegner med lys, når vi fotograferer. Det vet vi så mange at betydningen “Fotografere” betyr, enkelt oversatt. Men vi glemmer det så alt for ofte, når vi står bak kameraet. Derfor har jeg tenkt å gi et lite tips som ofte og enkelt kan være med på å gjøre resultatene så mye bedre. Du finner selvfølgelig muligheter for å bruke mye penger på dette, om du og lommeboka ønsker det. Men det er slett ikke nødvendig. Ta deg et fem minutt eller to, finn frem ei huntonitt plate ol og litt frysefolie eller kanskje enda bedre ei skumplasplate, så har du et hjelpemiddel du får mye glede av.

Dere som liker å ta makrobilder, eller nærbilder av blomster ol vil få mye glede av dette enkle hjelpemiddelet. Lyset er et problem akkurat ved denne typen fotografering.  Ringblitzer er  det jo ikke alle som har og de koster ofte ganske mange kronasjer også. Har du muligheter for å flytte blitsen bort fra kameraet er du kommet langt på veg. Har du i tillegg en slik liten skjerm av skumplast (brukes til isolasjon og beskyttelse, eks i byggeindustrien og under sending av møbler), er du nesten i mål. Litt kjenskap til utstyret, noe som er enkelt og rimelig i dag, hvor du fotograferer “gratis”, får resultatet med en gang og til og med kan lese ut fra filene innstillinger og alskens opplysninger.

Enda en fordel med disse skjermene er ly for vinden, noe som ofte kan være med på å ødelegge for resultatet og med veldig liten dybdeskarphet som en får ved skikkelig nærfotografering. Og for at det ikke skal være noen tvil, kan skjermene selvfølgelig brukes med og uten blits, i det siste tilfellet for å utnytte det naturlige lyset bedre. Stativ er også en selvfølge når du “går inn i motivet” på denne måten. Om du ikke er spesiellt stødig på handa da og lyset er svært godt.

Velger du løsningen med skumplast, legger du aluminiumsfolien på den ene siden og lar den andre være hvit. Du kan også male den ene siden av huntonittplata hvit, da har du to forskjellige karakterer lys som reflekteres. Krøll gjerne aluminiumsfolien litt før den legges på. Bruker du den siden, får du et litt hardere lys enn om du bruker den hvite siden. Dette prøver du deg frem til, slik at du får den ønskede veikningen.

Forsøk også om du har samboer, mann, kone, en venn eller lignende tilgjengelig og i godt humør og tålmodigheten i orden, plasser vedkommende foran vinduet, skjermen på den andre siden slik at det naturlige lyset reflekteres på den motsatte siden av motivet. Prøv dette ut under forskjellige lysforhold og små justeringer av skjermen, som forøvrig skal ha en størrelse i forhold til bruken. Fotograferer du hestehoven eller bare ansiktet, trenger du ikke den samme størrelsen som om en hel person skal være med, selvfølgelig.

Håper du fikk noen tips her, eller bare en liten påminnelse om noe du visste og som du får lyst til å prøve igjen. Moro er det, i alle fall og resultater blir det av det – om du prøver. Garantert. Så kan du jo etter hvert vurdere om du vil gå til anskaffelse av en ferdiglaget løsning, som begynner å bli ganske rimelig etter hvert. Den første jeg kjøpte var vel ca en meter i diameter og kostet nesten to tusen kroner. I dag får du en tilsvarende for noen få hundrelapper på nettet. De er ofte hvite på den ene siden og sølv eller gull på den andre, og sammenleggbar. Disse er vesentlig mer medgjørlige å frakte med seg, og så er du sikrere på at naboen ikke tror det har tørnet helt for deg.

I samme slengen tar jeg med også at alle knappene på kameraene er der for at de skal og kan brukes. Men det visste du vel også. Flere har apparater med muligheter for å forandre lysmålingen. Har du det, forsøk også de andre som du kanskje ikke har oppdaget enda. Du har muligens sentrumsveid måling og punktmåling som måler et svært begrenset område av motivet.  I tillegg til den grundige og svært avanserte gjennomsnittsmålingen vi så ofte finner i dag.  Når du står foran vinduet f.eks, og den tålmodige sitter der og venter på at du er ferdig, prøv den sist nevnte og mål lyset på den lyseste delen. Da åpner mange nye og spennende veier seg og aha følelsen kommer dukkende frem for de som ikke har forsøkt det tidligere.

Bli kjent med objektivet og objektivene. Aldri har dette vært lettere enn nå. Sett opp noen flasker eller lignende på rekke og rad med forskjellige avstander mellom. Fokuser på den nærmeste og bruk forskjellige blendere. Studer bildene etterpå, så lærer du masse. Så tar du turen innom linken under og nye undere ligger klar for deg snart. Om du ikke allerede vet det, da.

Så til slutt anbefaler jeg sterkt å bruke litt tid på linken under og på han som står bak. Han vet hva han snakker om og så snakker han så forståelig.

http://www.sveino.no/blog/2011/04/21/hvordan-bruke-ditt-speilreflekskamera/

NOTER DEG BAK ØRET OG GJERNE PÅ KJØLESKAPET

Klokken 23.30 kommer en ny oppdatering her. Kanskje du får servert noe av interesse og nytte også? Det står opp til din avgjørelse å bestemme, men du kan ikke vite det før du får lest det. Heller ikke jeg, men jeg vil gjerne få vite dine synspunkter etterpå. Inntil da, ha en fin dag!

Glem heller ikke å sjekke innlegget under – har du fått det med deg?

DETTE VAR PÅ TIDE!

Det er vel på tide med et innlegg her også, og egentlig skulle det neste innlegget som kommer ha kommet nå. På grunn av at jeg har brukt litt mer tid på mine arbeidsoppgaver som har pågått ei god stund nå, er det litt forsinket. Ikke noen krise det akkurat, men slik er det.

Da jeg slo opp på db.no i dag og så innlegget: “Arne Johannessen om politi-flausen som gjør vondt”, lyste det litt opp i den ellers så traumatiske mediestormen som pågår nå. Selv har jeg valg å holde meg litt stille rundt dette som nå både starter og avslutter dagen, “live” og i repriser. Håpet er at rettferdigheten skal skje og at hele verden kan lære av dette. Jeg blir rett og slett syk av å se hva som foregår og tenker bare på hvordan de etterlatte og pårørende har det.

Selv om Arne Johannessens utspill dreide seg om dette temaet, synes jeg det kan nevnes. Kanskje også lærdommen kan tas videre i systemet, ikke bare i politiet. I tidligere innlegg har jeg etterlyst mer ydmykhet og streben etter å lære både av sine tidligere feil og bommerter, ikke bare i politiet, men på så mange andre områder i det offentlige. Ja hos oss selv også, for den sakens skyld. Så lenge “systemet” så ofte fungerer så dårlig som det i virkeligheten har gjort til nå, har jeg vært svært skeptisk til den utstrakte bruken av “Nabokjærring” – systemet. Selv om det er nødvendig på så mange områder. Selv har jeg opplevd og opplever stadig disse “Nabokjærringene” som har helt andre hensikter bak “den gode gjerningen” , og jeg vet jeg slett ikke er alene om å oppleve dette. Så lenge mennesker med forvridde tanker om seg selv og i forhold til verden forøvrig finnes, trengs det mennesker med kunnskaper om de forskjelligste menneskelige egenskaper og i en bredde som er langt større enn i dag, for å ta i bruk de nevnte “kjærringers” metoder. I dag er det offeret som får svi, når “tysteren” slår til. Uansett hva hensikten er. Bra Arne, rop det ut fortsatt og sørg for at de får det inn! Bli mer ydmyke og skaff dere mer kunnskaper om alt det som skjer rundt om der de fleste av oss vil leve trygt og godt, og med deres beskyttelse.

Kanskje håpet på nytt kan tas i bruk, slik at det grusomme vi i dag igjen opplever mange av oss, kan brukes til å få “Norge (og verden forøvrig) til å fungere?” La oss alle sammen tenke igjennom det vi hører om alt som ikke fungerer, hvordan dette fungerer på de involverte og de som opplever det som de fleste tror er en helt annen virkelighet enn den som så ofte slår til for så mange. Hvor maktesløse vi blir, når en går på “Den statlige veggen” som så alt for ofte ikke er til å rikker, på grunn av at den skal beskytte seg selv. Ikke de som de er satt til å beskytte. Jeg avslutter med å nevne, kanskje like mye billedlig som den fatale hendelsen. Når vi fyller båten med for mange mennesker, er det de som fyller den som har for lite plass satt av til fornuften og kunnskapene, og ikke båten som er for liten. Mener jeg.

MÅ IKKE ÅPNES – HØY SPENNING!

Fikk litt lyst til å leke meg litt med ordene nå. Vi husker vel mange av oss den høye spenningen vi måtte gå med mens bildene ble fremkalt og vi fikk se resultatet. Ofte var det viktige hendelser som skulle dokumenteres og som vi ikke hadde noen som helst muligheter til å ta opp på nytt igjen, på filmen. Dette har forandret seg dramatisk og i en fart som få hadde tro for var mulig.

Den digitale tidsalderen som vi nå står midt oppe i har sine fordeler og baksider, tenker jeg. Mange husker 70 tallet og ser i albumene fra den tiden “rosa og falmede” hull med bilder som holder på å forsvinne fra virkeligheten. Det kom da på markedet nye filmer og papir/prosesser som skulle være 100 prosent sikre. “Nå skulle fargene holde, garantert, ble det sagt da vi tok våre bryllups bilder, akkurat i 1970. Heldigvis valgte vi svart hvitt og fargelagte bilder den gangen. Fargelagt for hånd. Den gangen jobbet kona til Norges største fotolaboratorium og vel kanskje det mest anerkjente på disse trakter av verden. I alle fall Norge. Fotograf Schrøder, som  forøvrig også jeg var innom noen måneder. Det ble en dyr affære den gangen og i dag tør jeg ikke tenke tanken en gang på prisen det ville koste med håndkolorerte bilder. En møysommelig og ganske så spesiell prosess. Men høyt henger de på veggen og like fine er de.

Akkurat de hullene ligger i tankene mine og mange andres når det gjelder dagens bilder. Hvordan vil de takle de forskjellige påvirkninger som magnetiske og elektriske felt tro? Og alle de andre farene vi både kan ha mistanke om kan virke inn i tillegg til alle vi enda ikke har peiling på, enda? Ja, se det vil tiden vise oss etter hvert. Tidligere hadde vi filmen å gå tilbake på, den gode gammeldagse og utprøvde filmen. Det har vi ikke i dag. De fleste av oss.

En annen ting som stadig dukker opp i tankene mine er at det har blitt så enkelt og rimelig i dag å ta bilder. Det er fint, og det er mindre fint. Fint for at vi kan få mange hyggelige minner, men også problemer med å holde styr på dem. Mange av oss har ganske så avanserte “laboratorium” hjemme hos oss, og vi kan sjekke med en gang bildet er tatt om det står til forventningene og den kvaliteten vi ønsker. Det er flott, om det holder for de neste generasjonene, selvfølgelig.  Det tas mangfoldige flotte bilder i dag av oss alle sammen, og vi bader i minner som vi aldri tidligere har gjort.  Vi trodde vel alle at nå når det digitale tok over, skulle det bli enklere å holde styr på. Noen greier det nok, men mange sliter nok litt. Inklusive meg.

Her er vi inne på noe av det negative ved dagens “gratis” system. Tidligere måtte en tenke før en tok bildene, nå har vi en tendens til å tenke i etterkant. Med alt det negative det fører med seg i form av bilder som “badevann”.   Den gangen det kostet skjorta å fotografere, stilte jeg alltid spørsmålet før jeg lot fingeren trykke på knappen: “Vil dette bildet ha noen interesse i morgen?” Det spørsmålet kan vi godt stille i dag også, om ikke annet for å spare oss selv for mye arbeid i etterkant. Tenker jeg. Og før jeg går over til den andre delen av temaet “Høyspenning”, nevner jeg for ordens skyld backup og at PCen ikke er den riktige plassen  for å ha verdifulle bilder lagret. Selv bruker jeg flere harddisker som er eksterne og som forøvrig er blitt ganske så rimelige også. Så har du lagring i “skyen” da, som det også også kunne ha vært laget et langt innlegg om. Det skal jeg spare dere for.

Et tips til dere med “rosa falmede hull”, underverker kan gjøres med scanneren som sikkert står på en eller annen plass hjemme for mange av dere, eller hos noen godt kjente som kan trå til med redningsakssjonen. Sammen med et eller annet redigeringsprogram. Så over til Høyspenningen.

Tankene dukket igjen opp for meg under storrengjøringen som pågår her. Utdankede blitser er ikke barneleker. Et par av de jeg har, bærer preg av at de har vært det. Det er ikke for ingen ting at det står, eller har stått “Høyspenning, må ikke åpnes”. Nettet vårt er vel på 220 v, eller er det 240? Inne i den lille boksen med vidunderet som kalles Elektronblits finner du 220 000 volt, eller 240 000 volt. Det er nok til å ta knekken på både deg, katta og mer til. Bare så det er sagt. Selv er jeg svært forsiktig med å bruke blitsen utendørs og i regn. Og slett ikke i dusjen. Ikke kameraet heller, for den saks  skyld.  Så til alle praktiske “handy menn og damer” uten spesielle kunnskaper på høyspenningens område, hold dere unna reparasjonen.

For noen få år siden var blitsen Magnesiumpulver som ble antent. En operasjon som kunne få fatale følger om en ikke var helt edruelig av seg. Så kom vel den utrolig kjekke blitsen på 60 tallet for hvermannsen og imponerte stort. Dyr var den også, og i bruk så krevende for lommeboka at det var bare i svært så spesielle anledninger en hadde råd. Heller ikke da alltid, for min del. Så etter hvert dukket elektronblitsen opp, for mannen i gata. Fantastisk! Men den dukket opp mye tidligere enn de fleste vet, tror jeg. Den ble faktisk oppfunnet allerede i 1930 av Harald Eugene Edgerton.

I neste innlegg skal jeg forsøke å gi et par tips, som sikkert noen allerede vet om, det kan jeg ikke vite. Men underverker kan faktisk gjøres om kreativiteten er sterkt fremtredende, sammen med lysten. Og med svært enkle hjelpemidler og minimale kostnader. Selvfølgelig kan du få brukt masse penger på det også, om lysten og lommeboka holder mål. Det kan jo komme etter hvert for den som vil.

God natt, en flott dag og ei velsignet fin helg til dere alle sammen. Men glem ikke å sjekke meg opp, nå ser det ut for at jeg er i farta igjen. Opplysningen gis uten noen form for garanti. Slike ønsker kan vel komme godt med i dag, fredag den 13. april!

DEN STILLE UKEN GJORDE MEG STUM

Så er den stille uken for dette året gått inn i historieboka igjen. Ei stille uke, litt utenom det vanlige, da jeg måtte holde meg hjemme og innendørs. Slik ble det, og væromslaget gjorde nok sitt til det.  En aldri så liten infeksjon og jeg ble slått ut. Heldigvis har jeg middel for det også, som må brukes med varsomhet. Prednisolon. Skikkelig en hestekur for slike små “venner” for oss med lungesykdom, og for magen. Så de brukes med andakt og stor omtanke, for magen er god å ha så noenlunde i brukbar stand, da mye annet skranter i kroppen. Men påska ble kjempefin den, og jeg fikk faktisk til å gjøre en god del som jeg skulle ha gjort tidligere. For lenge siden. Aldri så galt at det ikke er godt for noe.

Ca. 75 kamera fra samlingen min har fått stell og oppmerksomhet så nå er det ca  bare 225 stk igjen, og jeg har startet på den store  jobben med å få ordentlig katalogisert dem i en database egnet for dette. En god del bilder er tatt av dem, som også skal brukes i forbindelse med dette og etter hvert mitt “Nettmuseum”.  Jeg har vært innom flere av dere som er trofaste her, men inspirasjonen til de store skriveriene har ikke fulgt med ved besøket. Håper på å kunne gjøre det godt igjen etter hvert som føttene bærer kroppen som den helst skal bæres. (Var ikke det godt sagt?)  I dag har jeg fått utrette svært mye, til tross for at dagen var skikkelig tung å få startet. Men jeg greide denne første dagen uten de omtalte tablettene, så nå drister jeg meg til å si at jeg har startet på bedringens vei.   Det har jeg faktisk sagt tidligere også, uten helt å truffet skikkelig blink. Jeg gjør som jeg pleier jeg, tar en halv dag i gangen, så får en alltids se hvordan det utvikler seg.

Så nå vet alle og en hver at jeg lever og har det veldig bra, selv om jeg bokstavelig gikk sammen med den stille uken og inn i fullstendig stillhet. Nå skal jeg gå litt “stille i dørene”, være godt påkledd så jeg kan være både oppegående og tilstedeværende til kommende helg. Da er det barnedåp til barnebarn nr 5. Vær trykk, jeg dukker opp etter hvert og med brask og bram, eller noe i den duren. Garantert!  Så er det ei  snill lita heks ut i havgapet som jeg har lovet skule få en regnfrakk av meg, den er funnet – så nå står det igjen om den passer da. Til kameraet hennes. Dette får være nok for denne gangen, så dukker jeg opp med bearbeidede tanker som ble tenkt gjennom den tause og stille omtalte. Klarer en å holde kjeften litt lukket, er det utrolig hvor mye bedre tankene kan få jobbet. Kanskje jeg skulle tatt litt lærdom av det?

 

LAVPRIS INNLEGG

De kalles det her hos meg, når jeg velger bort min ellers så alt for ofte lange stil.  Når tankene bobler, blir det ofte slik. Og når en i tillegg er trønder…Håper slike innlegg også kan mottas med takk og som en avveksling og en del av vektskåla for ellers andre “tyngre” innlegg. Det var noe med disse ballene i lufta da, jeg hadde i tankene.

Da jeg har hatt litt problemer med å finne “vateren”, den tidligere omtalte, så ligger jeg litt etter det beregnede programmet og serverer derfor en liten ekte trønderskrøne av den høyeste og troverdige sorten. “De Luxe” på en måte. Advarer på det sterkeste at det kan medføre større eller mindre humring og for noen med utpreget sans for humor også til kraftig hiksting, og til og med noen kan bryte ut i ukontrollerte latterbrøl. Bør derfor ikke leses under bilkjøring eller andre aktiviteter der alle sanser for oppmerksomhet må være til stede.  Jeg tar ikke noe ansvar for eventuelle skader eller andre former for tap av eiendeler, helse for deg eller noen andre i din omkrets. Leses på eget ansvar.

Det var på Ler at en nabobonde kom inn på nabogården for mange år siden. Tror det var Ler, og understreker at det er stedet jeg nå sikter til. Like sør for bygrensa i Trondheim. Det var omtrent år og dag siden han hadde vært innom og besøket ble godt mottatt. “Nei, e de du Ola”, sa’n Peder, som bodde på gården. “Kom inn å få dæ ein kopp kaffe Ola. Sætt dæ ne”. “Men”…fortsatte Ola, “æ sku bærre fortæll”…Der ble han  brutalt avbrutt av den glade naboen som hadde fått besøk. “Nei, no ska vi ha oss ein kopp kaffe ja”. Peder, satte på kaffen, etter å ha fyrt opp i vedovnen. Ola, naboen forsøkte seg igjen. “Æ skoill bærre forttæll dæ at”….”E det nå gæli me a Olga”, kom det fra Peder med besøket, vedovnen og kaffen som omsider var ferdig. “Nei”, måtte Ola si, for kona hans var det ikke noe galt med. Olga skulle vist nok være gammelkjæresten til Peder, så det var kanskje naturlig at interessen var stor for å få høre hvordan det sto til.

Nå startet Ola igjen forsøket. “Æ skoill bærre”….”Ta dæ et kakstykje, ska du ha meir kaffe?” ” Nei, æ skoill egentlig bærre”, fortsatte Ola, i det Peder kom på at nyhetene på radioen hadde startet. Etter ei god stund med ivrig lytting og den kunne slås av, kom spørsmålet fra Peder: “Va de nå spesielt du villa Ola?” “Ja”, sa han, “æ skoill fortæll dæ at fjøset dett breinn. Trur vi må ta me oss ei bøtt me vatn å sjå om vi fer slokt det”.

Til de mer kultiverte personene som har litt vanskelig for å forstå mitt forsøk på den forenklede trønderske fortellermåten, gjøres det oppmerksom på at oversettelse kan gjøres på oppfordring. Det er bare å skrive under kommentarer det. Oversett!

God dag og god helg til alle sammen. Med godt humør og livets mange gleder i sentrum.

NB. Sjekk gjerne opp nedover, slik at du har fått med deg alle innleggene.

Om det skulle være noen som helst tvil, så er både innlegget og vitsen ferdig. Du kan lene deg godt tilbake – eventuelt fremover og gi deg over i uhemmet latter. Ingen vil synes det er noe mistenksomt ved det. Skulle det vise seg å være det, har du jo noe å forklare deg med…

Teksten på bildet er: Den som har begge beina på jorda, står stille.

SOM SEG HØR OG BØR OG EN ALDRI SÅ LITEN OPPFORDRING

Det skulle bare mangle at en ikke hadde slikt utstyr i hus, når en har vært bekledd med skjegg nesten før en fikk det levert.

Med unntak av et lite avbrekk litt ut på 70 tallet, er det ikke noen som har sett hele den nakne sannheten som lyser mot omgivelsene i mitt nærvær. Jeg tror ikke det er mange som kjenner meg, som ville ha godtatt at det forsvant heller. Det er meg, i høyeste grad. Spørsmålet har nok dukket opp i sene nattetimer om hvorfor slikt er å finne på en så strategisk og viktig plass i et menneskes åsyn. Sannheten er den at det rett og slett er for å få lov til å gå i fred. En er da en gift mann med anstendigheten i behold, og litt fred i livet skal en unne seg. Så vet dere det, også.

Det er svært vanskelig for en beskjeden mann å fortelle slikt, ja som jeg har fortalt tidligere er jeg så beskjeden at jeg har problemer med å fortelle hvor jeg kommer fra. En kan jo lett bli tatt for å skryte, vet dere. Når en så freidig sier at  “Jeg er fra Trondheim”. Men så var spørsmålet, hvorfor har ikke disse barte koppene den karakteristiske fordypningen på den motsatte kanten? Og en svart og en rød. Gåtefullt for meg, men praktiske er de i alle fall. Ikke sjelden er det behov for en halv kopp kaffe heller, og da kan man servere det. Har forresten en slik også, merket med: “Du sa en halv kopp”.

Så til dagens innlegg og det virkelige poenget med det, noe jeg skulle ha kommet til for lengst. En og annen gang bruker jeg å gå ut med en anbefaling og oppfordring om å besøke blogger jeg mener fortjener det. Det startet jeg med like etter at jeg begynte med bloggingen. Heller det enn å fylle bloggen med linker, awarder, bwarder, utfordringer og alskens rariteter. Ikke et vondt ord om det for den som ønsker slikt, men jeg har valgt det slik. Uten reklame også. Det mener jeg leserne skal være spart for og så har jeg den meningen at reklamen ikke forsterker troverdigheten på en blogg. Men det er min mening det. Og enda er jeg ikke kommet frem til poenget helt.

“Det Beste” har klart det ganske godt, om enn med vekslede meninger fra omverdenen. Forkorte klassikere ned til et minimum. Hvem hvem kan greie å forkorte tankefulle og pratsomme trøndere tro? Selv om de ikke en gang er klassikere. Ikke jeg og kanskje ikke “Det Beste” heller. Du begynner kanskje å undres over hvorfor bartekoppene er med i dette innlegget, og med rette. Det var rett og slett i utgangspunktet et sleipt lite triks for å fange oppmerksomheten, og så glemmer jeg selv at jeg egentlig bare skulle overlate ordet til en annen, som har ordet i sin makt. Så kunne jeg selv bare sette meg ned for dagen med en av disse, å nyte at andre som både fortjener det og så gjerne vil gi ut sin medisin til andre, får min del av din tid for dagen. Med og uten resept.

Det er en dame, selvfølgelig. En dame som er av de som jeg tar med når jeg forteller om mennesker som skriver som en symfoni og gir oss et innhold som rett og slett virker som “Valium” på kroppen. Det er derfor hun er av de som jeg så ofte stikker innom, like før sengetid. Derfor ber jeg pent om at du tar deg en tur og blir kjent med hennes blogg og virke. Ta deg gjerne litt tid så finner du så mye at jeg er sikker på at du finner vegen tilbake igjen. Hils så mer enn gjerne fra meg også og ikke nøl med å fortelle om henne til andre heller.

SJEKK “KONTRASTBLOGGEN” HER! TAKK FOR AT DU GJØR DETTE, IKKE MINST FOR DEG SELV.

LIVET ER FULLT AV BERLINEBOLLER

Nå har det tørna igjen, for n Karl, sier du. Men et snev av sannhet ligger det vel i det? Berlinerbollene altså. Både kulinarisk og billedlig?

For meg gjør det det og tankene svinger titt og ofte innom livets bittesmå opplevelser som ofte kan være mye mindre enn de nevnte bollene. Også fysisk. Akkurat disse små gledene i livet, viser seg så ofte å få mer av verdi en den flotteste og mest luksusfylte jordiske gjenstanden. Som naboen så lett henger med haka for i stor beundring, og med stor trang til å få byttet plass med. Kanskje jeg også til tider sklir ut på disse veiene i mine tanker. Men tror at det har bedret seg med årene. Jeg har vel selv sett og erfart gjennom årene at det meste av dette faller så raskt i verdi og igjen står de små opplevelsene og minner meg om alle Berlinerbollene som har vært innom og som stadig dukker opp. I form av akkurat den kaffepausen, den dagen og de herlighetene som så lett gikk ned sammen med den. Kaffen.

Livet som så ofte får så uendelig stor betydning og som dukker opp i form av barn og barnebarn, med og uten Berlinerboller og kanskje med et smil og et lite ord. Et lite nytt ord, smil eller et lite nytt fremskritt. Ufattelig for den som ikke har fått oppleve det. Tankene om barn og barnebarn skulle ha vært obligatorisk for alle, presser seg selv frem. Titt og ofte. Jeg tro faktisk verden ville ha blitt bedre da. For alle. Selvfølgelig er det noen viktige ting å være oppmerksomme på i denne sammenhengen. En må ha lært seg til å sette andre foran seg selv, noe som ikke blir det store problemet for de fleste.

Jeg har tenkt å spare dere for de store utfordringene i dag, egentlig la tankene deres få holde på med hva de har på programmet, men en liten tanke – kanskje til inspirasjon er kastet ut. Men nå har jeg ikke tid til å skrive mer, for kona kom fra butikken med en pose med, ja, Berlinerboller…

LIVET ER HERLIG

LIVET ER HERLIG, OM VI LAR DET FÅ BLI DET!

Er jeg helt på jordet igjen?

Ha en fin dag, en herlig dag.