VEL OVERSTÅTT NASJONALDAG

OG FORTSATT GOD PINSE!

Det er “mildvær” i Trondheim for tiden, kan en trygt si. En nasjonaldag som på manns minne ikke har vist seg frem i en lignende vennlig drakt på de siste 17. årene etter hjelp fra andres hukommelse, lar optimismen dukke frem. Etterfulgt av en 18. mai som ikke har noe å skjemme seg over. “Fantastisk”, er rett og slett litt i det mest beskjedne slaget av ord å ta frem. Og tanker om at den samme byen kan ha muligheter for å stå opp til de lovnader som er gitt, ligger klart og tydelig i tankene.

Det kan være sommer her også, uten tvil. Noen fine og minnerike dager har møtt oss, og jeg er sikker på at ordene dukker opp i fremtiden og i lang tid: “Husker du 17. mai i 2013? Det kommer jeg og mange med meg til å gjøre. Kanskje vi får byttet ut de minnene som de fleste av oss har fått med oss i “arv” om sommeren 1930, med 17. mai 2013? Og hva om resten av den dukker opp i samme stilen? Tør ikke tenke tanken en gang på det. Men jeg er sikker på vi skal greie det også, garantert!

Ting er på gang her, fortsatt. Tidligere ymting om gleder som bobler i en ikke helt ung kropp, nærmer seg fortsatt med stormskritt. Og gleden blir bare større og større for hver time og dag som nærmer seg. Ikke det store for deg, kanskje, men for meg. Hvis alt går etter planen nå, så slår det vel til og blomstrer opp rundt tirsdag – onsdag, og da kan det vel også hende at en og annen dråpe drypper på deg.  I form av en eller annen inspirasjon og tanker som får luft under vingene. Når en får det, flyr en lettere videre gjennom dagen og året, tenker jeg. Tenker en på det, hadde det vært fint om en tidligere “skadeskutt” trønder, kunne ha fått gleden av å hjelpe andre til både å få luft under de nevnte og lettere fly.

Jeg skal gjøre mitt fortsatt, for at en og annen tanke av positiv karakter og virkning dukker opp fremover også. Travelt blir det,  om været blir fint eller finere. For vinteren kommer med sine alle sider, i år også, om jeg ikke tar helt feil og går i baret. Fint eller finere skrev jeg, og mente også det. Nesten garantert, men med den lille skriften som ofte står på garantier. for noe fint kan en få ut av de gråeste gråværs dagene. Ikke sant?

Bare et lite pust herfra denne gangen, slik at du kan se at jeg fortsatt puster, og har store intensjoner om å fortsette med det fremover. Stillheten råder her for tiden utad, ingen tvil om det og jeg skal gjøre det jeg kan for at denne stillheten fortsetter lengst mulig for meg. Noe som igjen kan være med på å berike deg også, men som også vil bryte stillheten i mellom. Kanskje til og med med stillhet? Tror jeg. God natt fremover mot en fin 1. pinsedag, på din måte!

HARDT OG TILFELDIG

Utenfor skinner sola nå, også dagen i dag ble slik vi forbinder dagene med mai. Mai er rett og slett i ferd med å bli en virkelig mai for oss på disse traktene. Bli fylt av varme og det som ofte forbindes med mai. Fredag lysnet det også etter hvert og det ble varmere og varmere, og flere fra familien var samlet om en begivenhet som gir tanker om fremtiden og også om årene som har gått. Hvor fort de går, og mange tanker som vel ikke den vanlige leseren her, har de store behov for å høre om.

De fleste i Norge og også mange langt utenfor landets grenser har vel fått med seg det tragiske som skjedde her i Trondheim på onsdag. Vi fikk det raskt med oss, da vi bor slik til at vi ikke kunne unngå å høre sirenene fra utrykningsbilene som i ett strekk og over lang tid, stadig satte støkk i oss. Vi trodde det kanskje var øvelse til å begynne med, men etter å ha sjekket adressa.no, fikk vi den brutale beskjeden. Det så etter hvert riktig så ille ut. Mange var vi som håpet at det var feil informasjon som gikk ut. Men nei, det var det ikke. Det var ille, riktig så ille, men kunne ha blitt enda verre, om brua hadde holdt noen minutter til. Da kunne det snart ha vært seks biler…

Nå vet vi at en ung kvinne på 37 år, med familie og to barn omkom. Og en mann på 53 år. Hun hadde tatt seg en studiedag og etter denne, skulle de dra på ferie sammen. Familien. Hun kom kjørende og så skjedde det plutselig, det som ikke skulle kunne skje. Det var hun som akkurat da var der, da brua raste sammen. En liten halvtime senere, kunne det ha vært seks biler, det får tankene til å tenke for meg. Det kunne like godt ha vært meg, eller en av våre nærmeste, noen vi kjenner godt og som vi er så glade i. For her er det mange av oss trondheimere som ferdes. Også jeg, bare et par dager tidligere, og tanken om en tur også denne dagen kunne godt ha ført meg i det området.

Tragisk, hardt, tilfeldig og ufattelig. En mann på 53 og en ung kvinne på 37. Slikt får meg til igjen å tenke på, hvor skjørt livet er og hvor tilfeldig det så ofte fremstår. Det skal ikke skje, men det skjedde. To mennesker, men så mange flere ble også rammet. Livet ble snudd opp ned. Ikke forstår jeg hvorfor og hvordan vi kan opptre så hjerteløst og uten de store evnene for å bry oss om andre. Hvordan vi kan hive oss med på bagateller, få fjæra til å bli til en hel hønsegård for å få til noe å snakke om. At vi i det hele tatt kan bry oss om å få til noe som på en eller annen måte kan gjøre andre noe vondt.

Det hadde ikke vært verre om det var noen i vår familie eller bekjentskap som tilfeldigvis hadde vært der. Eller din. Der de ikke skulle ha vært, da det skjedde det som ikke skulle kunne skje. Det hadde bare føltes slik, for andre en de som må ta de største traumene denne gangen. Grufulle opplevelser som må følge dem gjennom hele livet, de må godta at livet blir et helt annet enn det for kort tid siden så ut til å skulle bli. 

Mange flere er også involvert, og som sikkert vil være nødt til å ta med seg en byrde som også for deres liv vil forandres. Alle de som på en eller annen måte har vært med på dette prosjektet, de som var med, men som det gikk godt for. De som allerede i rikelig monn har blitt tildelt ansvaret og skylden, av de alt for mange “ekspertene” rundt om. De som helt sikkert har gjort sitt beste. Men som kanskje for noen har gjort en menneskelig feil. Vi vet enda ikke hvorfor, selv om “utdelingen” for lengst har begynt.

Det er så enkelt å si at verden må gå videre, så mye vanskeligere når en får slike ufattelige opplevelser og på nært hold. Enklere for deg og meg, men de aller nærmeste, vi kan bare forsøke å tenke oss. Så går livet videre, kanskje raskere enn mange av oss hadde ønsket det skulle gå. Så er vi i gang igjen, til og med med produksjon av den første fjæra, før den skal få lov til å vokse seg til både høns og hønsegård. Slett ikke alle, men noen.

De fleste av oss, tror jeg vil og forsøker så godt vi kan, “å være mot andre, som vi vil at andre skal være mot oss”. Men så skjer det et eller annet glipp, kanskje for at vi ikke “ga tiden nok tid”, eller de andre nok tid og omtanke, midt oppe i det vi selv står i. Kanskje hadde vi det så alt for travelt, akkurat det innlegget vi skulle ha lest og fått med oss. Da vi akkurat da kanskje aller mest skulle vist et lite smil og et vink av noen godord og litt forståelse? 

Kanskje noen av oss merket “stemningen”, som var i ferd med å utvikle seg, og fant det aller best å stikke, eller holde kjeft. Jeg liker godt “lignelser” eller “bilder” sammensatt av ord, for å vise vegen dit jeg vil. Skolegården er et utmerket eksempel synes jeg i denne forbindelsen. Der har vel de fleste av oss, uansett alder noen minner fra, tror jeg. Vi kan se for oss ringen av barn rundt den i midten, som ikke akkurat får den hjelpen han skulle hatt. En ring av vanlige fine mennesker og kanskje en mobber eller to. Mange er stille, også den i midten, så løser det seg opp og bare den midterste står igjen. Selv om det bare var en eller to mobbere i ringen, ble alle 7-8 til det. Den tause mobbingen, er kanskje den aller verste.

Slik kan vi fortsette med dette eksempelet og flere til. Fra arbeidsplassen, fotballaget, menigheten, i bygda og absolutt over alt. Ja til og med på blogger. Tenk om vi hadde blitt flinkere til å bryte inn, ta den i “midten” med oss og på denne måten fortelle klart og tydelig hva vi mener. Overfor “ringen”. 

Mange har fått med meg at jeg gjennom mange år slo trommer. Skarpromma som leder an takten for hele korpset. Den eneste som går i takt, uansett. For det er den som leder an på det området, spesielt under marsjen.  Det er den store oppgaven, kan en si. Jeg fikk nok et eller annet feilslaget jeg også gjennom de årene, slik som jeg har fått i årene etter. Men med øvelse tar en seg inn igjen. Både i korpset og livet ellers. 

Enn om korpsånden kunne ha vært bedre også i hverdagslivet, tenker jeg så ofte. Vår dirigent var nøye med at alle skulle spille på samme laget. Følge hans anvisninger om takten på alle måter, for han var jo overtaktmester, i utgangspunktet. Men under marsjen overlot han den viktige oppgaven til meg. Jeg skrev hverdagslivet her, ut fra mine tanker om dette. Blogg hører jo også dette livet til og kunne mange ganger skåret mye på å ta korpsånden inn til seg/oss.

Jeg har fine dager nå, for min del. Livet går på en måte veldig i takt med meg. Da blir det også mye lettere å gå i takt med livet. Det er mye lettere å gå gjennom det, når en tar forholdene og utfordringen med i betraktningen. Men jeg vet så godt at jeg før eller siden vil miste denne takten for ei stund igjen. Det er en god del av livet det. Ikke bare for meg og min del, men for de aller fleste.

Så var det ostehøvelen da og det jeg vil minne om med den i headingen på bloggen her. “Tanker om litt av hvert” skjærer tynne skiver av tanker, som deles ut til dere, slik at dere skal få lov til å legge dem sammen til en kombinasjon som smaker godt for den enkelte. Rett og slett for at livet skal bli mest smakfullt for de aller fleste. 

Jeg dukker oppå igjen, om jeg får lov av dirigenten som dirigerer mitt liv. Du dukker sikkert også opp, om du ikke velger å bruke tiden din og tankene på andre tanker enn de som blir ledet an herfra. Og om du får lov av din dirigent. Det står jo opp til en hver, selv å velge. Jeg er sikker på at mange fortsatt dukker opp, til fortsatt “korpsånd”, eller kanskje vi skal si “god bloggånd” for ettertiden?

Til slutt igjen et lite sammendrag med en av gammelgluntans sanger, enkel, men du verden så viktig og riktig. Også i dag. “La oss leve for hverandre”.

Gluntan – La oss leve

La oss leve for hverandre
      
Og ta vare på den tid vi har
   
La oss leve for hverandre
     
Livet selv kan gi det rette svar


Det hender ofte at livet gir
	
små slag og motgang som kanskje svir
	
Det fins en mening med alt som skjer
	
Men harde ord de bare ødelegger mer

La oss leve for hverandre
     
Og ta vare på den tid vi har
      
La oss leve for hverandre
      
Livet selv kan gi det rette svar


Hvem kan forklare og gi et svar
                   
På alle spørsmål vi ofte har
          
Hvis man kan glemme å være steil
      
Går det an å lære av hverandres feil


La oss leve for hverandre
     
Og ta vare på den tid vi har
  
La oss leve for hverandre
   
Livet selv kan gi det rette svar

 

MED SMILET PÅ LUR, GÅR JEG SNART INN I EI NY UKE

Blir du med?

HVA HAR OSTEHØVELEN MED 17. MAI Å GJØRE?

Mai er for meg, tror jeg, den måneden i året smilet er lettest å få frem. Selv om det sitter forholdsvis løst og godt tilgjengelig ellers også. Smilet over at jeg får leve og smilet over at livet gir meg noe å leve for.

Dager som minner om så mye positiv for oss, nasjonalt og for familien. Bursdager for nære og kjære, landet og hvem vet hva, står i kø for å minne oss om den lyse delen av livet. De delene det er flest av, om en glemmer de som har motsatt karakter.

Blir du med?

Så har det kommet en del kommentarer på ostehøvelen som pryder headingen for “Tanker om litt av hvert”. Men forsøk på å finne den riktig tanken bak, har uteblitt. For bak ligger en tanke, også denne gangen. Det er fritt for alle til å leke seg med sin tanker om hva den står for, og hvorfor den er plassert der den nå er. For spørsmålet i første del er jo så lett og snart å komme frem til. Der er det jo enten Ja eller Nei. Det blir i enkleste laget for de aller fleste som stikker innom her.

Hva tenker du om det? Og det gjør ingen ting om du havner på jordet. Da er det i så fall jeg som har vært utydelig og uklar. Du har ingen ting å tape og jeg har alt å vinne. Så lar vi hornmusikken lede oss videre gjennom hornmusikkens og gledens måned. Mai, den skjønne milde. Mens smilet og gleden sitter løst til glede for oss selv og alle andre…

EN TANKE EGOISTISK, FØLER JEG MEG

En skal “gi”, minst like mye som en “tar”, er noe jeg har frontet som mine tanker og mine intensjoner, mange ganger her på bloggen. Det en sier, bør en også bestrebe seg på å gjøre i praksis. Tenker jeg, og mange med meg. Så er det ikke alltid like lett, viser det seg.

Ikke alltid har det vært like lett å være egoistisk heller, og det har jo sine positive sider også. Men også sine negative. En blir gjennom bloggingen lett styrt av sine tanker om hvordan det skal være, og vips står du der med blogg opp til ørene og vel så det. Jeg understreker at det er mine tanker om “hvordan det skal være for meg”, og ikke hos den enkelte, som det forøvrig bør få være som det er. Etter hver og ens tanker om det.

Omprioriteringer og nye tanker kan være med på å bedre situasjonen og lette samvittigheten, få de vanskelige valgene til å klaffe bedre inn. Selvsagt, men like vanskelig for det. En vil en jo også gjerne være seg selv, levere den bloggen som en ønsker og de tanker som en gjerne også vil. Da blir valgene ofte vanskelige.

Det hadde vært mye enklere om en ikke hadde så mye på hjertet som brenner og så mange tanker å dele. Da kunne en bare lest andres blogger. Rett og slett bare “tatt i mot”, på denne måten kunne en også ha gitt mye. For alle setter  vi pris på kommentarer og synlige bevis på stort besøk. Tror jeg. I tillegg til andres saklige meninger om det skrevne. Kommentarene slik de er nå fra dere som kommenterer, er jeg veldig fornøyd med. Alle er de med på å la meg få oppleve det jeg ønsker, at alle er med på å lage denne bloggen. En litt annerledes tanke om det å forsøke og lage en litt annerledes blogg. (Etter mine tanker om det)

Når en ikke har all verdens muligheter til å hente inn overskudd til alt en ønsker, må nødvendigvis tiltak settes inn. Og det er vel her samvittigheten med litt dårlig ettersmak kommer inn for meg. Skal jeg få ut noe av det jeg brenner for, eller skal jeg gjøre det som passer inn etter tidens klima og dagens form? Hvor mye av tiden skal brukes ved PCen og hvor mye skal brukes på andre felt som jeg store deler av året ellers ikke greier å få til? Kan jeg forenkle mine  kommentarer litt, kutte dem ned vesentlig i forhold til normalen? Og slik kan det i det uendelige fortsettes, om en vil. Men det vil jeg ikke, for du skjønner sikkert hva jeg mener. Tror jeg.

Mange har helt sikkert merket nye trender her, som sikkert vil justere seg mer mot normalen etter hvert som årstiden og klimaet forandrer seg, og formen min med den. Enda hyppigere besøk og mer “normale” kommentarer  i forhold til det dere er vant til. I forhold til hyppighet og kanskje også grundigheten. Men hver og en dukker stadig opp i tankene fortsatt og ofte daglig. Det gjelder ganske så mange, fra mange år bakover.

I går var det jo frigjøringsdagen, med flagg for mange og glade tanker om tidligere viktige og gledelige hendelser. For noen av oss, også tanker om at det ikke var flere flagg å se, mer glede og oppspore og tanker om glemselens snikende evner til å spise av oss. For min del, var det frigjøringsdag også på andre områder. Det endelige valget ble tatt om å forsøke å legge lista enda litt høyere, komme enda et skritt nærmere det som har vært drømmer og som det kunne synes til tider fortsatt bli. Få gjennomført noen av de forsetter og planer jeg så gjerne skulle ha fått gjennomført. Nå er det enda nærmere og jeg tror det også vil ha innvirkning på det jeg kan gi, gjennom mine tanker.

Jeg tror lista ikke er høyere enn at jeg etter hvert skal få kommet meg over, uten at jeg kommer bort i den, og river den ned. Om jeg bare strekker meg og mine grenser og begrensninger en liten tanke. Jeg har jo erfart det mange ganger tidligere, det funker. Hvor mange ganger har jeg ikke kommet hjem etter både ei mil til fots og mer enn det, og merket at det ikke ble med det. Overskuddet har blitt bare større og større. Merkelig, men sant?

Jeg har forsøkt å legge meg godt til rette på sofaen, tatt frem alle de negative tanker jeg har greid å finne og alle mine skavanker. Som igjen har latt meg få den virkningen som slike manglende aktiviteter lett gir som frukter. Enda mer sofaligging, enda flere tanker som gjør formen enda mindre sprudlende og sofaen enda mer slitt. Tanker av alle mulige slag av negativ karakter. Det funker også, men ikke på samme effektive og fruktbare måte som når en strekker seg litt utenfor sitt lille “stakkars” meg. Forsøker å hoppe litt høyere enn siste gangen jeg hoppet. “Æ klart det”, har blitt et mer og mer vanlig uttrykk i tankene, gjennom årene som har gått.

Kanskje også du, om du finnes, kan ta en runde med tankene om dette. Du finnes, men kanskje ikke blant leserne her. Kan du greie å la lista få litt høyere avstand fra utgangspunktet ditt? Hadde du forsøkt, ville dette innlegget også hatt sin mening. Noen av drømmene mine har igjen kommet nærmere til å bli virkelighet, noe du helt sikkert vil merke i form av innleggenes innhold og ikke minst innholdet i mitt “menneskelige interiør”. På grunn av rød dager og alskens feiringer av det som feires kan og feires bør, har ført til at det tar litt lengre tid å gjennomføre. Jeg hopper av glede og tanker om frigjøring på andre felt i livet og for livet mitt for tiden. Som kanskje også kan være med på at det “regnet som regner på meg”, kan bli så kraftig, at det til og med kan sprute på min bloggs lesere. Ja, også alle de bloggene jeg elsker å stikke innom, så ofte jeg kan og tiden gir meg anledning til. Sammen med overskuddet.

Må jeg gå så mye rundt grøten? Kan jeg ikke bare si det rett ut? Det kunne jeg nok, uten stor skade, men velger å holde litt igjen. Om en ukes tid er 17. mai forbi for denne gangen, da får du høre mer om dette og hvordan det er gjort og hvordan forholdene er lagt til rette for å oppnå å få drømmene til virkelighet. Hvordan jeg har greid de få centimetere ekstra og hvordan jeg skal komme meg på fjelltoppene og ved sjøkanten, ved hjelp av enda noen centimetere høyere etter hvert som tiden går. Jeg synes livet er spennende og har store ønsker for at også du skal få oppleve det.

Men lover ikke noe angående eventuelle kommende innlegg i mellom, verken for eller i mot. Det kan komme noe, men det kan også bli dørgende stille. Helt til jeg avslører det som er på gang. Skulle nysgjerrigheten bli for stor, er det store muligheter for de som har fulgt bloggen med argusøyne for å finne svaret selv. Så følg gjerne med, mens du har fine dager med deg selv, ditt og dine. Finner du ikke svaret, kan du jo ta en runde med gamle innlegg, slik som mange gjør. Hver eneste dag.

Kanskje det er til deg jeg dukker opp i dag, i morgen eller en av de nærmeste dagene…Hvem vet? Det jeg vet er at samvittigheten er på plass, der den skal være. I passende mengder av god og mindre god kvalitet. Slik skal det være, og slik vil det nok stort sett bli også. Opp og ned, med blogg, blogger og andre prioriteringer. Samvittigheten også. Tror jeg.

EN MÅ IKKE GLEMME Å LE

Det er ikke mye å le av, det som det er skrevet om i mellom her på bloggen. Men allikevel må en ikke glemme at livet er fylt med så mange muligheter av lystig karakter også. Glemmer en det, går en raskt til grunne. Tror jeg. I alle fall har en lettere for det, om en konsentrerer seg om livets mørke sider i tillegg.  Det må en også ha et øye til, om verden skal gå fremover og at flest mulige av oss skal få et fint og best mulig liv.

Det er delte meninger om omtale av en del av temaene her skal få oppmerksomhet eller ikke. Snakker en om mobbere, får en lett høre at om en gjør det, trigges de til å mobbe mer. Og likedan om andre som viker fra “normalen” og som også er omtalt her i mellom. Det er mange runder i tankene som er tatt for min del angående hva som er riktig og hva som er galt i forhold til flere av de temaene som går igjen. Tankene har vært innom hvordan en skal skrive en “Fiskeblogg”, uten i det hele tatt å nevne fisken? Hvordan skal en kunne få til en “Fotoblogg”, uten et eneste bilde? Og hvordan skal en få til en blogg om det “Menneskelige Interiøret”, uten å nevne det som gjør nettopp dette “Interiøret” surt og umenneskelig?

Ikke gå i mot “Psykopaten”, de vinner alltid, har vi kanskje lest og hørt, mange av oss. Jeg også! Det er jeg enig i, men en kan og bør orientere om det, og rette seg mot alle de som nettopp disse bruker for å gjøre jobben for seg. Spre kunnskaper om at dette er noe som finnes i virkeligheten og som alle kan komme i kontakt med. Ikke bare på film, og med en korttidseffekt av underholdnings karakter som er forbi etter en time eller to. Slik er det ikke i virkeligheten.

Jeg skal ikke mye innom dette temaet nå, men på grunn av så mange nye som dukker opp, har jeg funnet det nødvendig med en repetisjon av dette. At det spres kunnskaper om virkeligheten til disse, som fremstår som “venner”, men som i virkeligheten også er et offer. Offer som kan komme til å angre bittert på at de ikke visste eller forsto det, på et tidligere tidspunkt. Mens det var på tide.

Mange av oss så “Brennpunkt” i går, og mange ble rystet. Også jeg, selv om jeg så inderlig vel visste at slikt foregår. Det må da være noe riv ruskende galt når syke mennesker skal få lov til å fortsette slik, mot sine egne ønsker og for at de skal “beskyttes”. Liv går tapt på grunn av det og penger spares, noe som heller ikke er en uvesentlig del av det. Når drosjesjåfører får jobben med å være støttespiler og ansvarlige, ja de fleste får tenke sine veier selv, om hva som er riktig og hva som er galt. Og hva som må gjøres.

Nå skal jeg igjen ta med meg smilet, legge slike traumatiske informasjoner til side, men ikke glemme dem. Det er bare det at nå nyter jeg livet fortsatt og dagen i dag er fylt med oppgaver, gjøremål og avgjørelser, som bestemmer mye av den kursen videre som jeg skal ha. På mange områder og som også kommer til å være med på hva du skal få med deg i tiden fremover, her på bloggen.

Livet er tross alt herlig, om en vil. Så får en ta litt etter hvert, slik at vi alle sammen kan få gå fremover mot bedre dager for enda flere. Rett og slett et bedre og best mulig liv, som vi alle sammen kan gjøre hver vår lille del av. Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre litt. Enig?

Og så skal en ikke glemme at det i dag er flere grunner til å glede seg. 8. mai, Frigjøringsdagen. Var det ikke det jeg sa? Det er mange grunner til å glede seg gjennom dagen, ukene og året…

DET ANGÅR SIKKERT IKKE DEG, I DAG

Oppdatert med link til et tidligere innlegg helt på slutten av innlegget. Tirsdag 7.05.13

Det er kaldt i Trondheim om dagen. Noe som har fått meg til å holde meg innendørs de siste par – tre dagene. Håpet om at de siste antibiotika tablettene skal ta de siste restene, slik at jeg kan flakse videre med mine mange gjøremål, er svært fremtredende.

Jeg ber alle sammen innstendig om å lese følgene innlegg i den til tider utmerkede Byavisa. Uansett hvor dere i landet bor. Noen vil helt sikkert nikke gjenkjennende til en god del av uttalelsene som i dette tilfelle kommer fra mennesker som har store forutsetninger for å uttale seg om saken. En sak som jeg daglig, hver eneste dag uka gjennom, får omtaler om i min epost kasse. Og som jeg har gjort gjennom flere år. Ikke mye oppløftende lesing, kan jeg bekrefte. Men noen ganger må en også ta for seg slik lesing. Tenker jeg.

Flere ganger har jeg nevnt at en bedring ikke vil skje, før en “inside” får oppleve det systemet vi har på nært hold og sin egen kropp. Det gjelder ikke minst dette “vernets” område. Mer om dette vil jeg ikke si nå, men håper du går gjennom linken som følger.

Trykk på faximilen fra byavisa.no, så kommer du til artikkelen.

Skulle du være i tvil om hva jeg mener, og ikke har fått med deg mine meninger tidligere, så er jeg enig. Her bør det i aller høyeste grad nøye granskninger til. Og det raskere enn raskt! Og om det skulle være enda mer tvil, så bør granskningen denne gangen foregå av andre enn de selv. Vi vet vel alle hvordan det går når bukken blir satt til å passe havresekken?

Les gjerne også dette som jeg tidligere har skrevet. Påstander for mange, men bitre  erfaringer for veldig mange. Noen er oppdaget, men de aller fleste får lov til å bære det for seg selv, resten av livet. Det gjelder både barn og pårørende og gjennom mangfoldige tiår. http://karlhalvorsen.wordpress.com/2010/04/30/verdens-beste/

KUN FOR DE SOM BRYR SEG

Bare for å gjøre det klart for alle de som bryr seg om det, og de er det blitt mange av, etter hvert, så har jeg det fortsatt utmerket. Siden livet snudde seg ganske nøyaktig fjerde februar, så har dagene og livet vist meg god siden. Helsa har møtt meg med velvilje og smilet godt synlig, for meg selv og de rundt meg.

Smilet, det har jeg sansen for, både de smilene som kommer frem i ansiktene rundt om kring, de jeg kan greie å formidle til andre gjennom mitt ansikt, og alle de smilene som kan lokkes frem i oss. Rent billedlig, altså. Planene for dagen og den kommende tiden og med den kommende sommeren, er det lenge siden har vært i et slikt antall og omfang som nå. Og mange av dem er allerede tatt i bruk også. Flere skal det bli, om ikke alle får tid til å realiseres. For er troen på livet og mulighetene til stede i stor nok grad, ja, da kan troen flytte fjell. Noen ganger må en kanskje tenke litt før fjellet flyttes, på hvilken måte flyttingen skal foregå.

Jeg har det ikke bra nå, men suverent! Så suverent at jeg nesten ikke kan vente til at en aldri så liten lungebetennelse skal gjøre seg ferdig, slik at jeg kan fortsette mine mangfoldige gjøremål og gjennomføre mine planer som jeg helst vil. Ikke vente til i morgen, men ta fatt på dem så sart som mulig. Og om noen skulle tro at jeg tar den tiden som jeg egentlig skulle ha tatt den, så ikke tro at jeg gjør det. Det vil muligens føre til en litt lengre behandlingstid, men tror at jeg takler den oppgaven ganske så godt nå.

Det kan kanskje høres overdrevet ut for noen, med en slik entusiasme som kommer frem i mellom her på bloggen. I mellom de til tider mindre entusiastiske fremstillinger som kommer frem. Slik må det være, om en skal være seg selv. Tenker jeg. Det som for mange, og også for meg var en selvfølge, når sommer, sol og ferietiden dukket frem, har forandret seg med årene for min del. I mange år hadde jeg ikke kapasitet og overskudd for tanken en gang. Selv et aldri så lite besøk ble den største utfordringen og ble bare ved tanken. Nå har det forandret seg, og forandringen fortsetter i stigende grad.

Kona måpte, da forslag etter forslag dukket frem fra hennes mann, meg, altså, om den ene og den andre ideen for sommeren. Det er i ferd med å gjennomføres også, og vil antagelig føre til en god del mil rundt om i det ganske land. Noe som dere sikkert får høre mer om etter hvert. Kjenner jeg meg selv rett, noe jeg tror jeg også gjør. Jeg er verdens heldigste mann, både angående kona, og at jeg gjennom livet har fått med meg erfaringer som ingen frisk person kan lese seg til. Det er noe å sette pris på, når en ser at en kan takle de utfordringer de gir. Når fjellene etter hvert kan flyttes, og nye erfaringer om flyttingen setter inn.

Tankene og også PCen fører meg stadig innom mange av dere, og nye mennesker som finner veien hit, får også noen ord og et besøk. Med lovnader om at når tidene forandres og aktivitetene med dem, så dukker jeg opp igjen og “super” til meg av de mange flotte tankene som ordene bak, så ofte inneholder. Så realistisk kan jeg se min livssituasjon fortsatt, at jeg ikke glemmer at det kommer til å skje igjen. Slik sett var det egentlig bra nå, at klimaet som ikke er av det aller varmeste, spiller på lag med de tanker og får meg til å ha føttene på jorda fortsatt. Om du skjønner hva jeg egentlig mener.

Jeg ber pent om deres tålmodighet fortsatt, og forståelse for at svært mye av tiden benyttes til annet enn blogger nå fremover. Jeg håper at jeg kan komme igjen, og kanskje med enda mer av nytte for tankenes “fremme” og med enda mer “matnyttig”. Men som tidligere sagt, plutselig dukker jeg opp i mellom. Så ikke glem meg helt, da. Og fortsatt følger jeg med i nye og gamles aktiviteter her og også hos hver enkelt, så langt tiden og jeg strekker til. For tankene stopper ikke…

Fin søndag, fin uke og fine dager til absolutt alle sammen. Også de som av en eller annen grunn ikke har de samme ønskene for meg. For de finnes jo også. Kanskje er det nettopp de som trenger slike ønsker mest?

DET ER EN GLEDE Å KUNNE GLEDE SEG!

Alle bildene Copyright (C) Karl Halvorsen

Ja, for det er lov til det også, glede seg, og ikke bare andre. Akkurat nå, velger jeg å tro at det er få som har mer å glede seg over enn akkurat meg. Du store min, for en selvsikkerhet som oser ut av starten her, tenker du. Kanskje? Det er lov det også. Tenker jeg.

Egentlig tenkte jeg at dette innlegget skulle inneholde bilder. Kun det og nesten ikke et eneste ord fra min side. Jeg er vel ikke alene om å tvile på at det går an, og innrømmer at tvilen snart dukket opp hos meg også. Men, så lenge det er liv, er det håp og liv er det i aller høyeste grad hos meg nå. Et livlig og aktivt liv, som jeg ikke akkurat nå skal gå i detaljer om. Men det kan tenkes at det kommer mer detaljert om det, ikke minst på grunn av stadig nye lesere. Så det er svært mulig at det også dukker opp et innlegg med bare bilder snart. Kanskje.

“Kanskje”, må være med for tiden, for aktivitetene er det mange av som det skal tas hånd om, etter mange måneders “TØRKE”, ja, som skrives med store bokstaver, for å illustrere at tørken har vært både stor og lang. Knuske tørr, kan en vel si. Det å ikke en gang kunne orke tanke på at en ikke orker en gang å forsøke å orke, det en så gjerne vil orke, det er et ork. Så over i en modus og en helsemessig “pause” som gjør at en må passe på så en ikke orker i meste laget, rett og slett ikke glemmer at en tross alt har selskap av en sykdom i bakgrunnen også. For det har hendt flere ganger, de siste snart tre månedene. Ja, omtrent daglig. Ikke det at det er så fryktelig om en glemmer det, det jobber jeg jo også daglig med og mener det at det er en vesentlig faktor for at formen er så bra som den er. Og at jeg nå har begynt å få så trening i å leve med Kols, for det går an. Faren ligger bare i de komplikasjoner det kan gi, som en også må ha i tankene.

Det som gleder meg blant det meste for tiden, er utviklingen i bloggen og fremgangen der. Det som kommer lett, forsvinner lett også. Har jeg erfart. Og ingen skal si at bloggen, følgere og kommentatorene har kommet lett, gjennom de snart fem årene jeg har holdt på. Hele denne tiden har det velvillig og svært så intenst til tider fulgt med følgere, døgnet rundt og opp til mangfoldige timer hver eneste dag, omtrent. Ikke for å være med å berike denne bloggen gjennom de tanker jeg har med den, men for å stoppe meg, følgere og rett og slett få ta over styringen til oss alle sammen. En styring som slike mennesker har lett for å styre til sin egen fordel, på andres bekostning. Det å få deg og meg til å skrive det de vil, mene det de vil, og ikke det vi selv vil, det vil fortsatt ikke jeg være med på. Forandre tankene, om det skulle finnes behov, av eget ønske, er noe annet og selvfølgelig. Et av resultatene ofte blogg, kontakt og kommunikasjon med andre, fører med seg.

Den intense markedsføringen som mange av dere har opplevd, nettopp fra disse kildene som “vet så mye” om meg og mine, og som gjennom det forsøker å skape et image som passer inn for dem, er det heldigvis mange av dere som har avslørt. Hadde de bare stått frem, og frem der det skulle vært stått frem, hos meg. Og i fullt navn, selv om jeg vet godt hvem det er, og flere med meg. Men også dette kan en finne glede i, det kan ha sin misjon i at dette temaet når ut til enda flere. Og det ser det virkelig ut for at det gjør nå. Jeg tror det er mange som kunne ha ønsket at aktivitetene rundt bloggen og sine interesser hadde vært like aktivt, som her. Alle de henvendelsene som skjer via epst og andre kanaler, all den interessen for tidligere skrevne innlegg som stadig er under “studier”, sammen med å finne ut hvilket menneske jeg egentlig er, det er det stor grunn til å glede seg over. Tenker jeg.

Alle bildene Copyright (C) Karl Halvorsen

Nå vet jeg allerede det, at når jeg skriver dette, så vil ikke de negative reaksjonene bli mindre, for er det noen som følger med på hvert eneste ord som blir skrevet her og på andre blogger, så er det slike med sterkt utviklede sådanne. Negative hensikter, etter de flestes mening. Det å få høre at de som de gjerne skulle ha sett ikke hadde det så bra, at de har det, det er tungt for slike det. Når sommerens sollyse dager, som jeg har skrevet om så mange ganger dukker så tydelig frem hos meg, da kommer gråværs dagene opp i lyset for dem. Men som tidligere sagt, meg skal de ikke få styre mer. Jeg skal etter de ganske så strenge etiske retningslinjene jeg etter beste evner kan greie å følge, fortsette mine tanker om et best mulig liv for alle og et best mulig menneskelig interiør for flest mulig, med din hjelp.

UT MOT HAVET. ELLER FROSTA, MER RIKTIG -

Når du og jeg, gammel som ung, går sammen om det vi hver enkelt er flinkest på, samler det sammen i den store “bollen” og kjører livets miksmaster noen runder, da går vi fremover og kan gjøre underverker.  Du finner kanskje noe bra hos meg, om du leter, og jeg har heller ikke noen som helst problemer med å finne massevis av bra hos de fleste, etter årelang trening, noen sleive sidesprang med nesten katastrofale følger. Men kanskje når alt kommer til alt, så var det meste ikke så galt heller, som det kunne se ut til. For noen, som satt inne med livserfaring i likhet med det som uttalelsene gikk ut på, og misforståelser var lagt til side. Som jeg så mange ganger har sagt, det som er rett for deg, trenger ikke å være det for meg. Og omvendt. Og når en snakker ut om noe, kommer en bedre til klarhet i det, også.

Det er utrolig hva en kan få til, når en snakker sammen. Og det er da det vi gjør, vi som blogger og er aktive hos hverandre. Det er dèt kona og jeg har gjort i de ca 44 årene vi har kjempet sammen, “I gode og vonde dager”, slik som vi lovet den gangen. Og det har slett ikke vært bare gode dager. Kanskje det er riktig da, “det som kommer lett, forsvinner lett” også? I denne sammenhengen og? Ikke vet jeg, men for oss har det nok virket slik.

Det er massevis av andre  faktorer som gleder også. Men det skal jeg ikke bruke verken din eller min tid på. Det har vi ikke tid til. Jeg iler inn i neste uke, som faktisk har begynt, med nye gleder som skal bli til glede. For meg selv, men jeg håper også at jeg skal kunne leve opp til en av mine leveregler og som er kjent for svært mange nå, gjennom stadige gjentagelser og gjengitt i “Om meg” og lest av veldig mange. “Den største gleden en kan ha, det er å gjøre andre glad”. Det skal jeg ta med meg igjen, når dagen starter for alvor, i og med fortsatt stor glede.

En gledelig dag til deg, med glede, medvind og fortsatt fremgang, på akkurat de områdene du ønsker det aller mest. Er det ikke gledelig?

HVITE LØGNER

Hvite løgner, hvilke løgner er det og er de “lov” å bruke?

Hvite løgner, er det slike som blir tatt i bruk, når det kan komme til å bli vanskeligheter for en selv eller andre?” Kan en betydningsfull gruppes stadige uttalelser om mer eller mindre betydningsfulle saker regnes som hvite løgner, når de ikke klarer å snakke seg rundt og bort fra temaet? Eller er det da politikk, og klarert som godtatt og godkjent? Eller er tankene mine på vidvanke og i ferd med å tenke seg bort fra den egentlige tanken og definisjonen av dagens tanker om hvite løgner?

Kan tankene om at en hvit løgn i mellom, i “trengende” situasjoner utvanner grensen for hva som er hvitt eller svart, og at det derved lett blir slik at de hvite, blir mørkere og mørkere, etter hvert? Eller motsatt, kanskje? Hvor skal grensene gå og hvem skal sette dem?

Selvfølgelig står det om en “hvit løgn” på Wikipedia, og undersøkelser er også like så selvfølgelig gjort om dette. I den av de sistnevnte står det til og med at en vanlig mor eller far forteller barna sine 3000 hvite løgner i løpet av barndommen. Så slenger tankene mine innom hva en “vanlig” mor eller far er, for mer uvanlig enn det, kan en vel neppe komme bort i? Men da er jeg helt sikkert på jordet, så det hopper jeg rett og slett forbi. Men, det skulle bare mangle, får dette tankene dine på gli i den retningen, er det som vanlig lov med en liten synsing her også. Lang eller kort. I beste “Tanker om litt av hvert – stil”. Jeg setter til og med stor pris på disse også.

Ikke tanker av de største kanskje, som tas opp i dag heller, men kanskje verd en tanke eller kommentar? Ja, kanskje litt mer enn det også…;)

Vær oppmerksom på at det kan ta en god del lengre tid enn vanlig med å få din kommentar ut i dag, enn vanlig her. Også kommentarene vil følge i samme sporet, selvfølgelig. Bildene som også skulle ha vært med må komme senere, da jeg holder på med å utforske WIndows 8 for tiden. Ikke en helt enkel nøtt å knekke, for “Villmarkens sønn”. Rett og slett knekket utforskingen mine muligheter for å få bildene over fra en av mine kjære Nikon og til PCen.  Men den som venter…ja, du vet.

Og en fin dag av beste sorten, deles også i dag ut med glede og stor optimisme.

OSTEHØVELEN TRENGER OGSÅ LITT OMTANKE OG OMSORG

Et innlegg, tror jeg, i typisk “Tanker om litt av hvert stil”. Et innlegg med antydninger som kan gå i de forskjelligste retninger, alt etter som det trengs av mottakeren. Og som gjerne sleiver ut i en helt annen retning enn det blir antydet til å begynne med. En har jo som kjent tanker av forskjellig art, gjennom dagen. Ikke noe unntak, heller for mine tanker.

Forrige gang jeg var på hytta, like etter påske, sto jeg og vasket kopper. Tankene går lett da, når jeg er her. Mange minner ligger i veggene etter mange trivelige år, og ikke minst fra den tiden da min mor og far “regjerte” her. Selbu har i mange generasjoner vært det naturlige stedet for ferie, fritid og hyggelige opplevelser. Årene har gått og nå er jeg blant de “eldre” i slekta. Jeg som for noen dager siden sprang i kortbuksa som ble revet av meg av hunden som den gangen var veldig skummel for min del.

Tankene gikk til min barndoms stadige gjentagelser om å sette pris på å ta vare på det en hadde. Den gangen det ikke bare var å springe på butikken å kjøpe nytt. Den gangen vi lærte å sette pris på det vi fikk, det vi hardt fikk jobbet oss til og ikke minst ble mer og mer glade for, etter hvert som årene gikk. Ofte er det ting det er snakk om, ting som er nyttige for forskjellige gjøremål, men som også har med seg så mye mer. Minner. Jeg tenker ofte på det at i dagens samfunn går mange glipp av mange av de opplevelsene. Nye ting med samme bruks egenskaper og i en mer moderne stil har tatt plassen, og minnene.

Jeg kommer aldri til å glemme den dagen min nabo og også min svært så gode venn kom fra byen og hadde kjøpt med seg en platespiller for noen av mine konfirmasjons penger. Og fem plater med blant annet Il Silensio og en av  Finn Eriksens plater. Jeg husker til og med prisen også. Kr 325.00. Det var uhorvelig mye penger den gangen, men den ga meg også uhorvelig mye glede. Glede som varer sammen med minnene, den dag i dag. 48 år etter. Jo, jeg har nok hatt flere platespillere og flere apparater til å spille av musikk, etter det også. Men den aller første husker jeg nok bedre enn de neste. Min transportable monospiller med høyttaler og innebygget forsterker, av merke Phillips.

Min kjære far lærte meg mye, som jeg tidligere har skrevet en god del om. I dag er det den lærdommen og minnene jeg sitter igjen med. Og ønsker nok titt og ofte at jeg hadde han i livet fortsatt. Slik som  med min mor.

Så var det ostehøvelen og hvordan den kom inn i tankene mine ved oppvasken. Karl, sa min far, legg aldri kniver og den slags med treskaft og skaft av andre materialer enn metall i oppvaskbaljen når vannet helles på. Jeg ristet nok på hodet noen ganger av den slags pirk, jeg innrømmer det. Men nå står det klart og tydelig for meg at hyttas to ostehøvler ikke hadde sett slik ut, om de anbefalingene ikke hadde vært fulgt. Høvelen på bildet er ca 45 år gammel, og fungere og fremstår så godt som ny. Ja jeg tror, vesentlig bedre også, enn mange av de nymotens og strømlinjeformede av dagens typer. Til en tier eller to…

Jo, til og med ostehøvelen trenger litt omsorg og oppmerksomhet. Tenker jeg.  Akkurat som deg og meg, og naboen. Kona og alle de som vandrer rundt oss. Mannen også, så han ikke faller utenfor tankene. Og lærdommen har jeg forsøkt å gi videre til de andre som bruker hytta, og da er det ikke bare ostehøvelen som blir nevnt. Tenk, den gangen det er barnebarna våre som har med våre oldebarn opp hit, og kan fortelle at det var tippoldefar som kjøpte den. Han som fikk satt opp hytta, etter mange års lengsel og slit, og var så glad i den og stedet…

Det er ikke bare ostehøvelen og du og jeg som trenger omtanke og litt oppmerksomhet. Noe som jeg faktisk tror er mer nødvendig og minne om nå enn tidligere. Den gangen vi hadde tid til slikt. I helga fikk både jeg oppmerksomhet fra min nærmeste familie, og ikke minst av et av barnebarna. Jeg fikk også gi tilbake og tross litt nedbør den ene dagen ble det en god del runder med luftgevær. Vi hadde det så moro at den nevnte unge mannen ymtet frempå om det ikke gikk an å være syk et par dager. Det er lov med slike ytringer, når en er ti år. Tenker jeg. Han fikk ikke gjennomslag, selv om ønsket om et par dager til med morfar var aldri så ønsket. Også fra morfars side. Og det skal sies, vi bor i samme huset ellers også.

Selv er jeg oppvokst i “luksus” i forhold til mine foreldre, som fikk en start i livet med andre verdenskrig. Det har nok gjort mer og mer inntrykk på meg med årene, det jeg fikk høre for nærmere seksti år siden av min far. Da han fortalte om at vi ikke alltid har hatt det så bra som den gangen. Den gangen han like etter andre verdenskrig sto i kø i to dager og netter for å kjøpe symaskin til min mor. Like før det var hans tur til å kjøpe, gikk den siste maskinen ut og det ble bare med tanken og ønsket om å få kjøpt en. Ingen maskin. den gangen.

Mange av dere lesere som er litt eldre enn pur unge, kan vel også huske at det heller ikke var noen selvfølge å få kjøpe seg en bil, selv om en skulle ha råd til det. Lisens måtte en ha, og veldig så gode grunner også, og det er ikke så svært mange årene siden det heller. (Bilsalget ble frigitt 1. oktober i 1960, om jeg ikke husker helt feil)

Omtanke trengs også når kameraet tas frem. Noe som vel etter hvert blir gjort mer og mer for flere av oss. Også for min del. Til tider er jeg en hund etter å bruke vidvinkel og jobber gjerne med brennvidder som tilsvarer 15 mm for vanlig 24×36 filmformat. De “eldgamle” speilrefleksene, som mange av oss brukte for ei evighet siden. Eller riktigere, noen få år siden. Jeg har vel et tredvetalls slike i min kamerasamling, som du kan se litt av under “Kameramuseum”, om du har lyst. En side på bloggen og meg selv, som også hadde hatt godt av litt mer oppmerksomhet.

Vidvinkelen er morsom den, men vær oppmerksom når du bruker den. Jo videre den er, jo viktigere blir det. (mindre tallet på brennvidden er, jo mer omtanke trengs). Mange kompaktkamerabrukere kan også stille med en vidvinkel som det er sus i. Ikke noe unntak der, heller. Du tar ikke bilder av svigermor med vidvinkel, og om du skulle være nødt til det i et større gruppebilde, tenk deg om. Om hun ikke er tynn som et strek da, og du ønsker å møte henne senere. For forvrengning og kilo kan lett synes å følge med på bildet. Ja, jeg har skrevet om det tidligere også.

Pass godt på så filmplanet og motivet er parallelt med hverandre. Hvis du ikke ønsker å få med forvregninger av bildemessige grunner da. Vi har alle sett skyskrapere og trær som ser ut til å være i ferd med å velte. Kameraet helles oppover for å få med det ønskede. Det er årsaken til den effekten. Og en påminnelse til slutt, forvregningene er større i ytterkantene av bildet.

En annen ting å huske på er at vidvinkelen fremhever forgrunnen i bildet, teleobjektivet fremhever bakgrunnen.

Så er det på tide og runde av igjen, på en måte fortsette ferien min og sette av litt mer tid for å se om dere andre som skriver også. Jeg har på ingen måte glemt dere, verken gamle eller nye lesere. Ut av disse små antydningene med enkle tanker, kan hver og en få til de tanker som ønskes å tenkes. Akkurat i dag, eller i morgen, for den del. Kanskje begge deler også.

Tanker slik som at det ofte er de små gleder som huskes og som blir de aller største. Akkurat som de siste minnene jeg har fra min morfars siste dager, like etter min brors konfirmasjon i 1962, var det vel. Det fine været og alle de rundene han hadde sammen med oss barnebarna, nettopp med luftgeværet, time etter time. De minnene dukker stadig opp, som om det skulle være i forrige uke, eller for et par dager siden. Og med velbehag i de samme minnene. Slik som jeg tror et av våre barnebarn også vil huske, i mange år etter at jeg ikke er tilstede mer. Ikke at morfar og mormor kjøpte seg ny bil, et par dager før påske, men rundene med luftgeværet de timene vi koste oss, like etter den samme påsken, 2013…

Ta vare på dagen i dag, kos deg, og gjerne sammen med andre som betyr noe for deg, eller som kan komme til å bety noe i tiden som kommer. Når, vet vi ikke, men at den dagen kommer gjør den, for deg og for meg, at det er bare minnene som står igjen. Ha en fin dag, og fine dager fremover. Jeg dukker opp igjen, med en eller annen tanke, til fri bruk for videre bearbeidelse, om en time eller to, eller en dag eller seks. Om jeg fortsatt eksisterer da…